torsdag 7. august 2008

OBS! Dato for ringmerkingsturen endret til søndag 24. august!

Ringmerkingsturen er flyttet til 24. august. Bortsett fra bytte av dag vil turen gå som annonsert. Se arrangementsopplysningene!

onsdag 4. juni 2008

Spettetur til Aure, 1. juni 2008

I år som i fjor var det satt opp spettetur på programmet den første helgen i juni. Turen gikk til Ertvågsøya i Aure kommune i Møre og Romsdal, hvor alle de åtte norske spetteartene er funnet hekkende. I begynnelsen av juni har flere av artene unger, og de er dermed enkle å se hvis en kjenner til et reirtre.

Etter en nesten tre timers kjøretur kom vi frem utpå formiddagen og ble møtt av Lars Aarsund og grunneieren, som skulle vise oss rundt på eiendommen sin. Først ut var flaggspetten, som hadde hakket ut reirhull i en osp i lia like nedenfor gårdsveien. Vi ble vist treet og stilte oss opp på behørig avstand og ventet. Etter en kort stund dukket hannen opp med mat i nebbet og forsvant inn i hullet. Noen sekunder senere kom han ut igjen med tomt nebb og fløy bort like fort som han kom. Ungene inne i trestammen skrek konstant etter mer mat, og den neste halvtimen fikk vi se flere matinger, vekselvis av hannen og hunnen. Et par svartmeis på næringssøk passerte sakte forbi oss mens vi sto og så på flaggspettene.

Noen hundre meter lenger bort hekket gråspetten i en stor osp, bare noen få meter fra fjorårets reirtre. Gråspetten er litt senere ute med hekkingen enn de andre artene. Den hadde ikke fått unger enda men lå fortsatt og ruget. Vi hadde derfor ikke så store forhåpninger om å få se den da vi tok oppstilling i god avstand fra reirtreet. Et spettmeispar på gjennomfart og en blåmeis som hekket i en kasse i nærheten underholdt oss mens vi ventet. Etter en liten stund hadde vi imidlertid fru Fortuna på vår side da vi hørte en kjent lyd og fant gråspetthannen sittende i nabotreet! Der satt han på utstilling lenge nok til at alle fikk sett ham godt i teleskop. Etter en liten stund trakk vi oss tilbake.

Hvitryggspetten skulle vise seg å bli vanskeligere i år enn i fjor. Den hadde begynt å hakke ut et reirhull i våres, men den forsvant før egglegging og hadde ikke blitt sett på lokaliteten på flere uker. Vi fikk imidlertid tips om en annen lokalitet hvor den var blitt sett nylig, så vi takket grunneieren for guidingen og dro for å prøve lykken der i stedet. Noen hvitryggspett fant vi imidlertid ikke. Vi måtte i stedet ta til takke med flere spettmeiser og en røy som fløy over veien foran bilen.

Det var etterhvert blitt tid for å tenke på tilbaketuren, med et par innlagte stopp på veien. I løpet av dagen hadde Trøndelags tredje amursvale blitt funnet ved Gagnåsvatnet i Orkdal. Da det ikke var lange omveien, tok vi turen innom for å prøve lykken. Etter et kort stopp for en særdeles lite sky vånd, som rotet rundt på siden av veien før den omsider bestemte seg for å krysse den, kom vi frem til campingplassen hvor svalen var blitt sett. Vel fremme ble vi møtt av låve-, tak- og sandsvaler. En smålom og noen kvinender hvilte ute på vannet. Etter noen minutter ble letingen kronet med hell da hovedpersonen kom flygende sammen med noen låvesvaler! De to første observasjonene ble korte, men etter ytterligere noen minutter ble amursvalen oppdaget igjen, denne gangen sirklende rett over hodene våre. Alle fikk sett den rimelig godt før den igjen forsvant over skogen. Dette var i høyeste grad en positiv overraskelse, det er ikke på hver lokallagstur vi får se en NSKF-art!

På vei hjem gjorde vi et siste stopp i Buvika for å se etter rosenfink. Det resulterte i en flaggspett og en kjernebiter, men rosenfinken var dessverre ikke samarbeidsvillig. Det var blitt sein ettermiddag før vi var hjemme igjen etter en lang dag i felt. Gråspett og amursvale var utvilsomt dagens to høydepunkter. Hvitryggspetten sviktet oss dessverre i år, vi får heller håpe vi har mer hell med oss neste år.

tirsdag 6. mai 2008

Gaulosen

Den 5. mai 2008 hadde åtte deltakere møtt frem til årets vårtur til Gaulosen. Vi startet i det nye tårnet som har kommet opp på nordsiden av elven med utsikt over Storøra og fjæra utenfor. Noen store mengder med fugl var det ikke å se, men litt leting med teleskop resulterte i en flokk med kortnebbgjess og noen storspover, rødstilker og gluttsniper. De vanligste endene ble observert, mens praten gikk om vårens fugleturer og om nyankomne trekkfugler. En laksand kom flytende nedover elven og stoppet opp langs bredden av Storøra.

Etter halvannen time i tårnet dro vi over til Øysand. En del gressender furasjerte i vannkanten bortenfor campingplassen. Brunnakke og krikkand var mest tallrike, men sammen med disse lå også et stjertandpar, et populært innslag blant deltakerne. To svartender og et horndykkerpar lå litt lenger utpå sjøen. Plutselig ble vi oppmerksomme på en havørn som kom glidende over sjøen rett mot oss. Ørnen skapte stor ståhei blant måker og kråker i fjæra da den gikk inn for landing og stjal en stor torsk fra en svartbak. Den satte seg rolig til å spise av fisken og så ikke ut til å ha noen dårlig samvittighet for tyveriet den nettopp hadde begått.

Mens vi sto og studerte ørnemåltidet kom enda en havørn glidende og landet sammen med den første. Begge fuglene var subadulte. Kråkene, som tålmodige sto rundt og ventet på restene av fisken, utgjorde et fint sammenligningsgrunnlag slik at vi virkelig fikk se hvor gigantisk en havørn er. Til slutt hadde ørnen fått nok, kråkene fikk sine rester, og vi avsluttet turen og satte kursen hjemover.

tirsdag 1. april 2008

April 2008: Fjæreplytt

Fjæreplytten (Calidris maritima) er et vanlig syn langs trøndelagskysten vinterstid. Mange kjenner nok arten fra turer på høyfjellet om sommeren også, der den sitter diskret på en stein, eller varsler iherdig hvis den har unger i nærheten.

I størrelse og form minner fjæreplytten mye om en myrsnipe med korte bein og et middels langt nebb. Til forskjell fra myrsnipa har den oransjegule bein og nebbrot. De fleste kjenner nok fjæreplytten best i vinterdrakt. På avstand ser den ensfarget mørk grå ut over hele kroppen. På nært hold synes det at den har en hvit buk. Når lyset treffer ryggfjærene i riktig vinkel får disse en vakker, fiolett glans, som gjenspeiles i det engelske navnet på arten, purple sandpiper. I sommerdrakt er fjæreplytten spraglet i brunt og grått, en fjærdrakt som gir god kamuflasje i det steinrike fjellterrenget hvor den hekker.

Langs store deler av norskekysten er fjæreplytten den vanligste vaderen vinterstid. Det er estimert at hele 200000 individer overvintrer i Norge (Norsk Vinterfuglatlas, 2006). Den opptrer gjerne flokkvis på holmer og skjær, der den tripper rundt helt nede i vannkanten på svabergene og furasjerer på smådyr. Den kan også opptre i mer klassiske vaderbiotoper som sandstrender og mudderflater, da helst i trekktidene. Den viktigste føden i tiden den holder til langs kysten er skjell, tanglopper og fjæremark. I likhet med mange andre vaderarter kan fjæreplytten furasjere om natten når egnede beiteområder er eksponert under fjære sjø.

I hekketiden holder fjæreplytten til høyt til fjells. Den innfinner seg på hekkeplassene når snøen går, gjerne i slutten av mai. Den foretrekker områder med kort vegetasjon og er den vaderarten som hekker høyest til fjells i Norge. Den norske hekkebestanden er beregnet til 15000 par (Norsk Hekkefuglatlas, 1994). Fjæreplytten er monogam, og fuglene hekker gjerne i det samme område flere år på rad. Begge foreldrene deler på rugingen, mens hannen som regel har ansvar for ungene når de klekker.

Som mange andre vaderarter forlater også fjæreplytten hekkeplassen når ungene blir flygedyktige, gjerne i august. Sør-norske hekkefugler trekker blant annet til England, mens fugler som overvintrer i Trøndelag og resten av Sør-Norge trolig har hekket i Nord-Norge og på Svalbard. Nord-norske overvintrere kommer fra hekkeområder i Sibir.

Globalt finnes fjæreplytten over store deler av nordkalotten fra Canada via Grønland, Island og Skandinavia til Taimyr i Sibir. I Alaska og det østlige Sibir erstattes den av søsterarten klippesnipe.

Andreas Meyer Winnem

Kilder:
Kålås: Fjæreplytt, i: Gjershaug et al.: Norsk fugleatlas, NOF, 1994.
Strann: Fjæreplytt, i: Svorkmo-Lundberg et al.: Norsk Vinterfuglatlas, NOF, 2006
Svensson et al.: Gyldendahls Store Fugleguide, Gyldendahls Forlag, 1999.

Tur til Vinge/Velvang og Tautra

Den 30. mars lokket strålende solskinn fra en skyfri himmel 16 personer til vårens første tur med lokallaget. På Vinge var det ikke stort å se, men i bukta vest for Velvang fant vi flokken med dykkender som har vært i området de siste to ukene. Som forventet var det ærfugl, sjøorre, havelle og kvinand som var de mest tallrike artene. Det var også bra med gråmåker, fiskemåker og hettemåker. Iherdig gjennomgang av dykkandflokken ga resultater da Fredrik fant praktærfuglhunnen som har vært i området en stund. Fuglen lå heldigvis bare 200 meter fra land og i fint medlys.



Alle deltakerne fikk til slutt sett den godt, til tross for at den ikke er helt enkel å plukke ut blant alle ærfuglene. En toppdykker fikk vi også med oss før turen gikk videre mot Tautra.

Da vi ankom Tautra hadde det begynt å blåse, og skyer hadde kommet inn fra sydvest. I svaet så vi lite fugl, trolig fordi bølgene gjorde det vanskelig å finne dem. Noen hadde dratt til Tautra litt tidligere enn oss andre og fikk med seg både gulnebblom, gråstrupedykker og toppdykker. Vi som kom etter måtte nøye oss med horndykkere, som forsåvidt ikke er noen dårlig erstatning når de har tatt på seg den staselige sommerdrakten. Viper fløy over jordene, og vi fant noen teist på sjøen mens vi spiste matpakken oppe ved klosterruinene. En flott fasan var også et populært innslag der den poserte for oss i en hage. Vinden økte stadig på, og vi besluttet derfor å droppe turen sydover på øya. Tårnet ved Hammervannet ble i stedet siste stopp for dagen. Her hadde isen lagt seg igjen i løpet av den kalde påsken. Kun noen få stokkender og kvineneder lå i en råk langt ute. Fornøyde med dagen avsluttet vi turen og dro hjem til søndagsmiddagen.

Andreas Winnem

onsdag 19. mars 2008

Meld deg på til Ånnsjön-tur 6. - 8. juni!

På vårplanen har vi satt opp en tur til Ånnsjön i Sverige i helga 6. - 8. juni. Vi har besøkt området like øst for Storlien en gang tidligere og kan virkelig anbefale å bruke en helg i området.

Ånnsjön er en rimelig stor innsjø med myrer og mange småvann omkring. Området er godt tilrettelagt for fuglkekikking med flere observasjontårn og godt vedlikeholdte turstier. Du kan lese mer om fuglelivet på og ved Ånnsjön på disse sidene. I tillegg er det også gode stier opp i fjellene der bla dvergfalk, fjelljo og fjellrype er å se.

Vi kommer til å bo på hytter i Handöls stugby. Vi har bodd her ved en tidligere tur til Ånnsjöen og vet at hyttene er fine og godt utstyrte. I tillegg ligger stugbyen bare hundre meter fra et fint fugletårn og Ånnsjön fågelstation.

Meld deg på ved å sende en epost til oss på noftll@yahoo.no innen 18. mai!

Prisen pr. hytte er kr. 400/natt. Det er mulig å bestille
felles middag lørdag kveld for kr. 150 - 250 pr person. Ved påmelding vil vi gjerne at du oppgir om du vil være med på felles middag.

onsdag 5. mars 2008

Dobbeltbekkasin

Jon Atle Kålås fra NINA har jobbet med studier av dobbeltbekkasin ved flere hekkeplasser i Midt-Norge og hadde mye interessant å fortelle om artens adferd og bestandsutvikling.

Jon Atle ga oss gode tips om hvordan man kan identifisere arten i felt. Dobbeltbekkasin skilles lettest fra enkelt- og kvartbekkasin når man ser den i flukt, og da skal man se spesielt på stjerten der dobbeltbekkasinen har mye mer hvitt enn de andre to. Det er også mulig å skille hann fra hunn hvis man ser dem sammen. Hannen er mindre enn hunnen, og hannens nebb er kortere enn hunnens nebb.

Kålås viste at dobbeltbekkasinen har sine kjerneområder i Skandinavia og Russland/Øst-Europa. I Skandinavia oppholder den seg rundt tregrensa på kalkrike myrområder, noe som gir den best tilgang til hovedføden meitemark. I Russaland/Øst-Europa holder den til på elvesletter. Den skandinaviska og baltiske bestanden er sammenlignet spesielt og det er funnet noen forskjeller mellom dem. Siden de hvite feltene på stjerten er viktige "signaler" under spillet har det blitt undersøkt hvor mye hvitt de to ulike bestandene har. De baltiske fuglene har tydelig mer hvtt på stjerten, noe som nok skyldes at sommernettene i Baltikum er mørkere, og derfor trengs det lysere stjert for å bli lagt merke til! Det er også funnet genetisk forskjell mellom de to bestandene.

I Skandinavia varer ikke dobbeltbekkasinens spillplasser spesielt lenge, ofte går det kortere tid enn 20 år før spillplasser flyttes. Spillplassene må ha vierkratt, og hvis plassen brukes lenge bygges ofte spilltuer opp gjennom årene. Hovedspilltiden er fra rundt 1. juni og 2-3 uker utover. Spillet er enormt ressursekrevende for hannene som har størst parringssuksess. Disse artene har har et energiforbruk i spilltiden som kan ligge hele 4 ganger over det som er fysisk "forsvarlig".

Dobbeltbekkasinen har lite dødelighet på trekket, og årlig overlevelse er på rundt 80%. Arten trekker tidlig på høsten og er ute av landet tidlig i september.

Etter foredraget var det kaffe og te med en liten kakebit til, og praten mellom de frammøtte gikk livlig - både om dobbeltbekkasin og andre arter folk har hatt kontakt med i det siste. Etter pausen hadde vi en liten uformell kunnskapskonkurranse der Andreas Winnem viste bilder av fugler. Vinner av konkurransen ble Fredrik Schevig.

lørdag 1. mars 2008

Mars 2008: Fossekall

Norges nasjonalfugl fossekallen (Cinclus cinclus) er en velkjent fugl for mange. Den er på størrelse med en stær, og med en tettbygd kropp og kort stjert kan den også minne om en stær i kroppsbygning.

Dette gjenspeiles i de svenske og danske navnene på arten, som er henholdsvis strömstare og vandstær. Fjærdrakten er mørkebrun, bortsett fra et hvitt felt som dekker strupen og brystet. Den hvite fronten gjør at den ofte er lett å oppdage når den sitter på en mørk stein langs bredden av en elv.

Fossekallen finnes langs elver og vassdrag i hele Norge. Den er vanlig over hele Sør-Norge og litt mer sparsom i Nord-Norge. Det er anslått at det hekker et sted mellom 5000 og 25000 par i Norge (Norsk Hekkefuglatlas, 1994). I Trøndelag kan den ses hele året, men rundt Trondheim er den mest tallrik på vinteren. Den overvintrer blant annet langs Nidelven. Demningen ved Leirfossen er et fint sted å kikke etter arten.Fossekallen trives best langs middels store elver og vassdrag med en del strøm i vannet. Der ses den ofte sittende på en stein ute i vannet eller langs med elvebredden, eller den kommer flygende like over vannflaten med hurtige vingeslag. På trekket og om vinteren kan fossekallen også ses langs kanaler med stilleflytende vann og ved innsjøer. Om høsten trekker fossekallene som hekker til fjells, nedover til lavereliggende vassdrag. Mange overvintrer i Norge, men noen drar også utenlands, hovedsakelig til våre nærmeste naboland som Sverige, Danmark og Tyskland. Fossekallen er hardfør og kan overleve mer en 20 minusgrader om vinteren, bare den har åpent vann hvor den kan finne mat.

Fossekallen er en av få spurvefugler som svømmer og dykker godt og som finner føden sin under vann. Den lever for en stor del av vannlevende insektlarver som døgnfluer og vårfluer. Regulering av vassdrag til kraftutbygging medfører ofte variasjoner i vannstanden. Det gjør at larvene fossekallen lever av forsvinner. Fossekallen kan derfor ofte bli borte fra regulerte vassdrag.

Som hekkeplass foretrekker fossekallen nisjer i en fjellskrent eller i bygninger som ligger inntil elven, for eksempel broer eller gamle møller. Reiret kan legges bak et fossefall, hvor ungene er godt beskyttet mot fiender. Fossekallen kan også hekke i fuglekasser. Kassene må bygges med veldig stor åpning og bør plasseres så nær elvebredden som mulig.

Det finnes fem forskjellige fossekallarter i verden. Vår egen art hekker over det meste av Europa og i fjellstrøk østover til Ural og Sentral-Asia, samt i Nord-Afrika. De fire andre artene finnes i Sentral-Asia, Nord-Amerika og Syd-Amerika.

Andreas Meyer Winnem
Kilder:
Clements: Birds of the World: A Checklist, 5. ed., Ibis Publishing Company, 2000.
Efteland: Fossekall, i: Gjershaug et al.: Norsk fugleatlas, Norsk Ornitologisk Forening, 1994.
Svensson et al.: Gyldendahls Store Fugleguide, Gyldendahls Forlag, 1999.

søndag 3. februar 2008

Årsmøte i NOF Trondheim lokallag

5. februar kl 19.00 arrangeres årsmøtet i Suhmhuset på Vitenskapsmuseet.
Nedenfor finner du årsmøtedokumenter du kan laste ned.
Oppdatering: Du finner nå også referatet fra årsmøtet som nedlastingslink nedenfor.
Vedlegg
Størrelse
Årsberetning for NOF TLL 2007
73.91 KB
Regnskap for NOF TLL 2007
11.87 KB
Årsmøteinnkallingen
111.76 KB
Referat fra årsmøtet
57.13 KB