tirsdag 1. april 2008

April 2008: Fjæreplytt

Fjæreplytten (Calidris maritima) er et vanlig syn langs trøndelagskysten vinterstid. Mange kjenner nok arten fra turer på høyfjellet om sommeren også, der den sitter diskret på en stein, eller varsler iherdig hvis den har unger i nærheten.

I størrelse og form minner fjæreplytten mye om en myrsnipe med korte bein og et middels langt nebb. Til forskjell fra myrsnipa har den oransjegule bein og nebbrot. De fleste kjenner nok fjæreplytten best i vinterdrakt. På avstand ser den ensfarget mørk grå ut over hele kroppen. På nært hold synes det at den har en hvit buk. Når lyset treffer ryggfjærene i riktig vinkel får disse en vakker, fiolett glans, som gjenspeiles i det engelske navnet på arten, purple sandpiper. I sommerdrakt er fjæreplytten spraglet i brunt og grått, en fjærdrakt som gir god kamuflasje i det steinrike fjellterrenget hvor den hekker.

Langs store deler av norskekysten er fjæreplytten den vanligste vaderen vinterstid. Det er estimert at hele 200000 individer overvintrer i Norge (Norsk Vinterfuglatlas, 2006). Den opptrer gjerne flokkvis på holmer og skjær, der den tripper rundt helt nede i vannkanten på svabergene og furasjerer på smådyr. Den kan også opptre i mer klassiske vaderbiotoper som sandstrender og mudderflater, da helst i trekktidene. Den viktigste føden i tiden den holder til langs kysten er skjell, tanglopper og fjæremark. I likhet med mange andre vaderarter kan fjæreplytten furasjere om natten når egnede beiteområder er eksponert under fjære sjø.

I hekketiden holder fjæreplytten til høyt til fjells. Den innfinner seg på hekkeplassene når snøen går, gjerne i slutten av mai. Den foretrekker områder med kort vegetasjon og er den vaderarten som hekker høyest til fjells i Norge. Den norske hekkebestanden er beregnet til 15000 par (Norsk Hekkefuglatlas, 1994). Fjæreplytten er monogam, og fuglene hekker gjerne i det samme område flere år på rad. Begge foreldrene deler på rugingen, mens hannen som regel har ansvar for ungene når de klekker.

Som mange andre vaderarter forlater også fjæreplytten hekkeplassen når ungene blir flygedyktige, gjerne i august. Sør-norske hekkefugler trekker blant annet til England, mens fugler som overvintrer i Trøndelag og resten av Sør-Norge trolig har hekket i Nord-Norge og på Svalbard. Nord-norske overvintrere kommer fra hekkeområder i Sibir.

Globalt finnes fjæreplytten over store deler av nordkalotten fra Canada via Grønland, Island og Skandinavia til Taimyr i Sibir. I Alaska og det østlige Sibir erstattes den av søsterarten klippesnipe.

Andreas Meyer Winnem

Kilder:
Kålås: Fjæreplytt, i: Gjershaug et al.: Norsk fugleatlas, NOF, 1994.
Strann: Fjæreplytt, i: Svorkmo-Lundberg et al.: Norsk Vinterfuglatlas, NOF, 2006
Svensson et al.: Gyldendahls Store Fugleguide, Gyldendahls Forlag, 1999.

Tur til Vinge/Velvang og Tautra

Den 30. mars lokket strålende solskinn fra en skyfri himmel 16 personer til vårens første tur med lokallaget. På Vinge var det ikke stort å se, men i bukta vest for Velvang fant vi flokken med dykkender som har vært i området de siste to ukene. Som forventet var det ærfugl, sjøorre, havelle og kvinand som var de mest tallrike artene. Det var også bra med gråmåker, fiskemåker og hettemåker. Iherdig gjennomgang av dykkandflokken ga resultater da Fredrik fant praktærfuglhunnen som har vært i området en stund. Fuglen lå heldigvis bare 200 meter fra land og i fint medlys.



Alle deltakerne fikk til slutt sett den godt, til tross for at den ikke er helt enkel å plukke ut blant alle ærfuglene. En toppdykker fikk vi også med oss før turen gikk videre mot Tautra.

Da vi ankom Tautra hadde det begynt å blåse, og skyer hadde kommet inn fra sydvest. I svaet så vi lite fugl, trolig fordi bølgene gjorde det vanskelig å finne dem. Noen hadde dratt til Tautra litt tidligere enn oss andre og fikk med seg både gulnebblom, gråstrupedykker og toppdykker. Vi som kom etter måtte nøye oss med horndykkere, som forsåvidt ikke er noen dårlig erstatning når de har tatt på seg den staselige sommerdrakten. Viper fløy over jordene, og vi fant noen teist på sjøen mens vi spiste matpakken oppe ved klosterruinene. En flott fasan var også et populært innslag der den poserte for oss i en hage. Vinden økte stadig på, og vi besluttet derfor å droppe turen sydover på øya. Tårnet ved Hammervannet ble i stedet siste stopp for dagen. Her hadde isen lagt seg igjen i løpet av den kalde påsken. Kun noen få stokkender og kvineneder lå i en råk langt ute. Fornøyde med dagen avsluttet vi turen og dro hjem til søndagsmiddagen.

Andreas Winnem