
I størrelse og form minner fjæreplytten mye om en myrsnipe med korte bein og et middels langt nebb. Til forskjell fra myrsnipa har den oransjegule bein og nebbrot. De fleste kjenner nok fjæreplytten best i vinterdrakt. På avstand ser den ensfarget mørk grå ut over hele kroppen. På nært hold synes det at den har en hvit buk. Når lyset treffer ryggfjærene i riktig vinkel får disse en vakker, fiolett glans, som gjenspeiles i det engelske navnet på arten, purple sandpiper. I sommerdrakt er fjæreplytten spraglet i brunt og grått, en fjærdrakt som gir god kamuflasje i det steinrike fjellterrenget hvor den hekker.
Langs store deler av norskekysten er fjæreplytten den vanligste vaderen vinterstid. Det er estimert at hele 200000 individer overvintrer i Norge (Norsk Vinterfuglatlas, 2006). Den opptrer gjerne flokkvis på holmer og skjær, der den tripper rundt helt nede i vannkanten på svabergene og furasjerer på smådyr. Den kan også opptre i mer klassiske vaderbiotoper som sandstrender og mudderflater, da helst i trekktidene. Den viktigste føden i tiden den holder til langs kysten er skjell, tanglopper og fjæremark. I likhet med mange andre vaderarter kan fjæreplytten furasjere om natten når egnede beiteområder er eksponert under fjære sjø.

Som mange andre vaderarter forlater også fjæreplytten hekkeplassen når ungene blir flygedyktige, gjerne i august. Sør-norske hekkefugler trekker blant annet til England, mens fugler som overvintrer i Trøndelag og resten av Sør-Norge trolig har hekket i Nord-Norge og på Svalbard. Nord-norske overvintrere kommer fra hekkeområder i Sibir.
Globalt finnes fjæreplytten over store deler av nordkalotten fra Canada via Grønland, Island og Skandinavia til Taimyr i Sibir. I Alaska og det østlige Sibir erstattes den av søsterarten klippesnipe.
Andreas Meyer Winnem
Kilder:
Kålås: Fjæreplytt, i: Gjershaug et al.: Norsk fugleatlas, NOF, 1994.
Strann: Fjæreplytt, i: Svorkmo-Lundberg et al.: Norsk Vinterfuglatlas, NOF, 2006
Svensson et al.: Gyldendahls Store Fugleguide, Gyldendahls Forlag, 1999.